
Jeg så et dødt barn på en søppelfylling i dag.
Det fikk magen min til å vrenge seg å se det ligge
der i den tidlige morgensolen. Så myk, så liten og så forvridd og tilgriset,
som om noen, en kvinne, hadde kastet det ut av et teppe i all hast, i mørket
kanskje, og latt det bli liggende der og vente på daggry. Selv om sjokket fikk
meg til å stanse, fikk jeg ikke meg selv til å bøye meg fremover for å se
nøyere etter, og jeg takket Gud for at jeg ikke kunne se barnets ansikt. Haugen
det lå på, dampet litt i den kjølige luften.
Hvordan kunne en kvinne forlate et lite guttebarn
nakent og dødt, med de vokslignende, blodige lemmene som en haug perfekt kjøtt
mot den mørke skitten, med en liten arm kastet til siden så de fem små fingrene
lå åpne som om de prøvde å fange noe som falt?
Jeg anbefaler denne
boken på det sterkeste for de som ønsker å lese en roman som virkelig kan gripe
en og som samtidig som å ha meget gode personskildringer, også har gode
miljøskildringer fra en by i sterk utvikling og med store klasseskiller. Jeg
mener at Jane Borodale har laget en fantastisk fortelling der hun skriver om
flere viktige samfunnsspørsmål på denne tiden, blant annet uønsket graviditet,
prostitusjon, fattigdom og klasseskille. I tillegg til at det er en bra
historie, lærer man også mye av å lese boken, blant annet om fyrverkeriets
opprinnelse.
På bakgrunn av dette
gir jeg boken terningkast 6 og anbefaler den virkelig videre.
Mer om Jane Borodale: