Videologi og Trainspotting

Man kan fortelle ved hjelp av bilder og lyd på tre måter. Episk, dramatisk og dialektisk. Trailerer til filmen Trainspotting har en tydelig episk struktur ved at den har en allvitende fortellerstemme som gjennom sin tilstedeværelse i filmen, tar deg gjennom filmens handling. Fortellerens historie får elementer fra fortiden og nåtiden og dette ser vi tydelig i traileren til filmen. Den går i fortefilm og man ser bare kort tider av noe man kan tro at har hendt i fortiden, noe man kan tro at skjer i nåtiden, og noe man tror kommer til å skje i fremtiden. Men samtidig er dette en dialektisk trailer, der fortelleren ikke har en stemme i filmen, men personen og bildene er det som styrer handlingen fremover. Bilder og lyd står på egne bein, og det klippes til slik at fortelleren får fram sitt buskap uten å selv fortelle det. 

En film kan fortelle en historie på en helt annen måte enn det en bok kan f.eks. I en film har vi både bilde og lyd, og man trenger ikke å gjøre seg opp en egen mening rundt hvordan f.eks. omgivelsene ser ut. Det samme gjelder hvis man ser et bilde. Da kan man ofte lage seg en historie rundt bildet og hva som er historien bak bildet. 

Det viktigste virkemiddelet i filmen mener jeg at er klippingen og fortefilmen. Det går fort frem i tid og vi får en idé om hva som er temaet uten at traileren avslører for mye. Filmfortellinger skiller seg fra skjønnlitterære fortellinger ved at som sagt er både bilde og lyd. Vi har det visuelle, det levende og det lydmessige.