Dette kåseriet inneholder mange av kåserikjennetegna. Kåseriet handler om et ektepar, der kvinnen ønsker ny sofa, mens mannen ønsker og beholde den gamle som har holdt sammen med han i tykt og tynt. Det ender til slutt med at mannen må bukke under for kvinnen etter at han får dårlig samvittighet for å ha bringt opp temaet på en vennemiddag.
Blant annet har forfatteren skrevet med muntlig språk og det er mye dialog og spørsmål i teksten. Dette gjør at man får kortere setninger og det blir lettere og lese teksten.
Kåseriet inneholder mye humor og ironi, og gjør narr av mannen som ikke klare å skilles av med møbler han har eid i flere år. Kåseriet blir også humoristisk og lett og følge med på fordi det er ting der som man kan kjenne seg igjen i. Dette er blant annet seansen der de sitter med venner rundt middagsbordet og mannen setter i gang med alle argumenter han har for å få resten av guttegjengen på sin side.
Det tredje kjennetegnet man ser i teksten er tankesprang og småhistorier. I teksten går man frem og tilbake i tid og man får vite hva slags episoder som har ført til kjøpet av den oransje sofaen.
Jeg synes at kåseriet passer til mer voksne mennesker, fordi dette er noe som ungdom kanskje ikke kjenner seg så godt igjen i. Det var morsomt inni mellom, men det ble nok litt voksen humor av og til.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar