Øya med originaltittel “The Island” er skrevet av Victoria Hislop og ble gitt ut i 2005. Boka handler om Spinalonga, en øy på Kreta der spedalske ble forvist. I 1903 bestemte den greske stat at alle spedalske skulle sendes til øya. Spedalskhet eller Lepra som det også blir kalt er en infeksjonssykdom. Den angriper nervene i hender, føtter og ansikt og fører til lammelser i fingre, tær og øyelokk. De første symptomene er blemmer som utvikler seg til åpne sår. Senere får man store væskefylte byller og siden nervesystemet angripes mister man følelsen i huden og man risikerer derfor og bli lemlestet(miste tær og fingre). Etter lengre tid vil man få misdannelser og lammelser i større deler av kroppen. Helt frem til 1957 var Spinalonga en leprakoloni. Boken jeg har lest omhandler denne tiden og er derfor basert på sann fakta. Boken handler om Alexis Fielding som reiser til Kreta med forloveden sin. Det eneste Alexis har hørt om moren Sofias barndom er at hun ble født i en liten landsby på Kreta. I håp om å finne ut mer om morens fortid og hennes egen bakgrunn har hun planer om å besøke Plaka. Før Alexis drar får hun et brev av Sofia som hun skal ta med til Fotini, en gammel venninne av henne. I brevet spør Sofia om Fotini vil være så snill og fortelle om hennes bakgrunn. Etter hvert som Alexis får vite mer om sin mors bakgrunn blir det tydelig for henne hvorfor moren har skjult historien opp gjennom alle disse årene. Historien Fotini forteller gir Alexis et bilde av hvordan det var og leve med lepra for 50 år siden. Den gir også Alexis en mulighet til å bli bedre kjent med besteforeldrene og oldeforeldrene sine.
Utdraget handler om Alexis oldemor, Eleni, når hun står på kaien i Plaka klar for å dra til Spinalonga. Hun har fått vite at hun har blitt smittet med Lepra, og blir forvist til øya. Sammen med henne resier Dimitri, en gutt fra skolen der Eleni har undervist. Dimitri var gutten som smittet Eleni med Lepra. Giorgis er mannen til Eleni.
Da Eleni gikk gjennom forsamlingen, kunne Giorgis akkurat skimte toppen av hodet hennes, og han visste at øyeblikket han hadde gruet seg til, var kommet. Han hadde vært på Spinalonga tusenvis av ganger, for han hadde lenge spedd på sine magre inntekter som fisker ved å skipe varer til Leprakolonien, men han hadde aldri forestilt seg en tur som denne. Båten var klar, og mens hun nærmet seg, stod han med armene hardt foldet over brystet og bøyd hode. Han tenkte at hvis han stod slik, anspent og stiv i hele kroppen, kunne han betvinge de voldsomme sinnsbevegelsene og forhindre at de strømmet ut av han som voldsomme, ufrivillige skrik av fortvilelse. Hans evne til å skjule følelsene ble styrket av konens eksemplariske selvbeherskelse. Men innvendig var han knust av sorg. Jeg må gjøre dette, sa han til seg selv, som om det dreide seg om en helt ordinær båtreise. Denne overfarten var bare en av tusen turer han allerede hadde gjort og tusen andre som ville komme.
Ingen sa et ord mens Eleni gikk mot bryggen. Et barn begynte å gråte, men ble hysjet på av moren. Det skulle ikke mye til for at alle de sørgende menneskene ville miste fatningen. Selvdisiplinen og den formelle roen ville briste om noen så mye som snufset høyt, og øyeblikkets verdighet ville være en saga blott. Selv om de få hundre meterne hadde fortonet seg som en uendelig strekning, var Elenis ferd mot kaien nesten over, og hun snudde seg for å se på menneksene som hadde samlet seg en siste gang. Huset var ute av syne nå, men hun visste at skoddene var lukket og at døtrene satt i mørket og gråt.
Plutselig hørtes skrik. Det var den høye, hjerteskjærende gråten til en voksen kvinne, og hun ga like uhemmet uttrykk for sorgen som Eleni undertrykte sin egen. Eleni stoppet opp. Lydene var som et ekko av hennes egne følelser; de var det nøyaktige uttrykk for alle føleslsene hun bar inne i seg, men hun visste at hun ikke var opphavet til dem. De fremmøtte ble urolige, tok blikket fra Eleni og snudde seg mot det ene hjørnet av torget, der en mann og en kvinne sto ved siden av et muldyr som var blitt bundet til et tre. Selv om han nesten var helt skjult i kvinnens armer, var det også en gutt der. Toppen på hodet hans nådde henne knapt til brystet, og hun stod bøyd over ham med armene rundt som om hun aldri ville slippe taket. “Gutten min!” gråt hun desperat. “Gutten min, kjære gutten min!” Ektemannen stilte seg ved siden av henne. “Katerina” sa han oppmuntrende. “Dimitri må dra. Vi har ikke noe valg. Båten venter.” Skånsomt løsnet han morens knugende favntak. Hun sa sønnens navn en siste gang, stille, utydelig: “Dimitri…”, men gutten så ikke opp. Han stirret stivt ned i den støvete bakken. “Kom, Dimitri,” sa faren bestemt. Og gutten ble med.
Victoria Hislop ble født i 1959 og er i dag 51 år. Hun vokste opp Tonbridge i England og studerte engelsk ved Universitetet i Oxford. Hun arbeidet i mange år som reiselivsjournalist, men begynte senere å skrive romaner. Hun ga ut sin første bok, “The Island”, i 2005 i en alder av 46. Etter det gav hun ut “The Return(hjemkomsten)i 2008 etterfulgt av “The Thread” i 2011.
Jeg synes først og fremst dette avsnittet forteller mye om hvordan det må ha vært for en hel landsby og ta farvel med to av sine borger. Samtidig forteller det om hvordan det må være for en mor og si adjø til sønnen sin med vissheten om at hun kanskje aldri kommer til å se han igjen. Jeg liker utdraget, selv om det er trist, fordi det er skrevet på en utrolig bra og rørende måte, men samtidig ikke for dramatisk. Det er skrevet presist og enkelt, og det gjør at settingen og scenen som utspiller seg blir troverdig. Jeg liker boken veldig godt, både fordi den omhandler noe som faktisk var et stort problem for bare 50 år siden, men også fordi jeg blir veldig fenget av måten Victoria Hislop skriver på. Hun skriver på en måte som gjør at man føler man blir kjent med personene i boken, men allikevel lar hun oss ikke få vite alt som foregår og det gjør at boken er spennende og interessant helt til slutten.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar