Romantikken, Welhaven og Wergeland

Perioden varte fra 1800 til rundt 1870, og oppstod i Tyskland og England.

I romantikken var det et hovedtrekk at Gud var i alt, og dette kunne ikke fattes med fornuften. Dermed tok følelsene over. For det andre var dikterne sett på som genier, fordi de kunne formidle mellom Gud og mennesker i diktningen. Et siste hovedtrekk var at man skulle tilbake til naturen, eller det naturlige. Dette var fordi at jo nærmere det naturlige man kom, jo nærmere ville man også stå til Gud. Romantikken omfattet ikke bare litteratur, men også kunst, arkitektur og levemåte.

Romantikken i Norge blir forbundet med de to fremste forfatterne på den tiden, Johan Sebastian Welhaven og Henrik Wergeland.
Welhaven og Wergeland hadde mange likheter, men var også helt forskjellig. Dette førte til at det var mange strider mellom dem. Utgangspunktet deres var likt, de var begge prestesønner født i henholdsvis 1807 og 1808 på vestlandet.

Johan Sebastian Welhaven
Welhaven er først og fremst kjent som Wergelands motpol, men han var også en forfatter med interesse for estetikk. Welhavens liv var preget av mye sorg og skuffelser. Han store kjærlighet døde av tuberkulose, og dette preget flere av hans tekster. Welhaven ble senere universitetslektor og professor, men det var mange som tvilte på hans læreregenskaper, siden han ikke hadde blitt ferdig med teologistudiene. I de siste årene var han plaget av Parkinsons syndrom og måtte trekke seg fra lærerstillingen. Han døde 1873.

Henrik Arnold Wergeland
Wergeland regnes som Norges største lyriker gjennom tidene. Da Henrik var ni, flyttet familien til Eidsvoll der han fikk interesse for grunnlovarbeidet. Det var også på denne tiden han begynte å skrive for fullt.Wergeland studerte i likhet med Welhaven teologi, men han skrev også mange skuespill og dikt i studietiden. Han engasjerte seg stort for 17. mai-feiring. Et av Wergelands mest kjente verk er Skabelsen, Mennesket og Messias.Han giftet seg med Amalie Sofie Bekkevold i 1839. De fikk ingen barn sammen. Det finnes i dag teorier om at Wergeland døde av lungekreft, men da han døde sa de at det var tuberkulose. Henrik Wergeland døde 12. juni 1845.

William Shakespeare - Hamlet

William Shakespeare ble født i 1564 i Stratford-upon-Avon i England og døde 23. april 1616. Han var en engelsk poet og skuespillforfatter. Shakespeare skrev de fleste av sine kjente verk mellom 1590 og 1613 og han er regnet som den største engelskspråklige forfatter og dramatiker. Da William Shakespeare var 18 år giftet han seg med Anne Hathaway og sammen fikk de tre barn.

Shakespeare sine tidlige verker var for det meste komedier og krønikespill, senere begynte han og skrive tragedier som de mest kjente, Hamlet, Macbeth og Romeo og Julie og på slutten av livet hans begynte han å skrive tragikomedier.

Hamlet

Hamlet er en tragedie av William Shakespeare som man tror ble skrevet mellom 1599 og 1601. Handlingen foregår i Danmark og  forteller historien om prins Hamlet som ønsker og hevne seg på sin onkel Claudius, som har drept Hamlets far, kongen av Danmark for å overta tronen. Selv om man over lang tid har forsket på når skuespillet ble skrevet har det vist seg umulig og finne en nøyaktig dato for verkets opprinnelse. Skuespillet skildrer temaer som forræderi, hevngjerrighet, blodskam og moralsk korrupsjon.

Folkeviser

Folkeviser er en sjanger under folkediktning og de skiller seg spesielt fra sagaene ved at de legger mer vekt på følelser. I sagaene var språket veldig nøkternt, men i folkevisene er kjærlighet og skjønnhet de viktigste temaene. Naturen er også et mye viktigere element i folkevisene enn i sagaene.

Når man begynte å skrive folkeviser var det gjerne en helt egen rytme i visene. Det skulle være dansbart, ofte gjennom ringdans eller kjededans. For å få visene til å bli fengende brukte man mye enderim som gjorde rytmen i visa enda tydeligere. De eldste folkevisene som det ble danset til kalles middelalderballader.

Vi kan dele folkevisene inn i undergrupper. Vi har ridderviser som er de mest europeiske, der menneskene lever i omgivelser som skal virke perfekte, men menneskene i visene er ofte ulykkelige. Temaet er som regel forbudt kjærlighet og ender i død eller drap. Vi har også skjemteviser som består av uhøytidelige, groteske og ofte absurde historie. I tillegg har vi kjempevisene og naturmytiske viser som er mer norske folkeviser. Og til slutt har vi også de historiske visene som er mest utbredt i Danmark.

I Norge kjenner vi til cirka 200 folkeviser og mange av disse er også internasjonalt kjent.

De islandske ættesagaene

De islandske ættesagaene er laget av islendinger og handler om islendinger. Handlingene omhandler årene fra 900 til 1030. Sagaene ble muntlig overlevert for man hadde ikke noe etablert skriftspråk. Først 300 år etter at disse hendelsene fant sted ble sagaene om de skrevet ned.

De islandske ættesagaene er episke fortellinger og kan minne om dagens historiske romaner. Sagaene skal gi et inntrykk av at det som er skrevet er historisk korrekt. De er diktet, men de skulle skildre livet på denne tiden og kan derfor brukes som historiske kilder til hvordan livet var i Norden i vikingtiden. Handlingen i sagaene foregår i en tid der man hadde begynt å kreve eiendomsrett. Derfor var det ufred i landet og sagaene bærer preg av dette.

Hovedmotivet i de islandske ættesagaene er konflikt og strid, men kjærlighet og ære er også veldig viktig i sagaene. Disse to er ofte eller alltid, årsaken til konfliktene.

Sagaene ble innledet med ættetavlen så man får oversikt over personene vi skal møte i sagaen og hvem de slektet til. Så får vi vite konflikten og spenningen vokser mot et ofte blod klimaks før de stridende forenes mot slutten av sagaen og vi får vite hvordan det har gått med resten av karakterene fra sagaen.

Stilen er nøktern, som vil si at den er skrevet uten følelser. Dette kan skyldes at de i vikingtiden hadde et avslappet forhold til døden og livet etterpå. De levde i et ættesamfunn som gjorde at alt handlet om å føre ætten, slekta, videre. Derfor hadde det ikke så mye å si om du døde. Det som virkelig var viktig var at det var noen som kunne drive ætten videre. Kvinnene har en viktig rolle i sagaene for det er de som ofte hisser opp til krig.

Det finnes både likheter og ulikheter mellom sagaene og moderne litteratur. En likhet er oppbygningen av teksten. Hvis vi ser bort ifra presentasjon av ættetavlen i starten av sagaene kan vi se at spenningskurven er ganske liknende mye vi finner også i moderne litteratur. Det bygger seg opp mot et klimaks før det roer seg ned igjen og får en fredelig slutt. En stor forskjell er likevel fraværet av følelser i sagaene. I moderne litteratur har følelser en sentral rolle. Og denne forskjellen bidrar til en relativt stor forskjell.

Dikt av Jens Bjørneboe og Tarjei Vesaas

Jens Bjørneboe (1920−1976)

Vise om byen Hiroshima

Det var en vakker morgen

Udi Hiroshima by.

En sommermorgen nittenfemogførti.

Og solen ja den lyste

Fra en himmel uten sky,

En sommermorgen nittenfemogførti.

Småpikene de lekte

Udi have og blant trær

Og gjorde allting slik de store gjorde.

De pyntet sine dukker

Og de vasket dukkeklær

Og kvinnene skar brød på kjøkkenbordet.

Og mange småbarn var det

Som stadig lå iseng

For dette var en tidlig morgentime

Mens solen strålte deilig

Og mens duggen lå på eng

Og blomster nettopp åpnet sine kroner.

Det var en vakker morgen

Udi Hiroshima by

En sommermorgen nittenfemogførti.

Og solen ja den lyste

Fra en himmel uten sky,

En sommermorgen nittenfemogførti.

(Fra Ordet nr. 3, 1966)

Tarjei Vesaas

Regn i Hiroshima

Idet ho lyfte handa

for å ta tekanna

kom eit blindande ljos ­–

var ikkje meir

alt var borte

dei var borte

omlaga til damp og sky,

gåtefullt, oppstigande og stumt.

Rop var ikkje rop i dette.

Men jorda slo høgt og vilt

ein knyttneve mot himmelen

ved mishandling,

– ved det attlevande veit

verda rundt

men ikkje orkar fatte:

Hiroshima –

Stigande, milevide slør,

dei var i det,

gått attende til ei urform.

Ein skjerm av damp

over ei pint jord.

Vera eit grann av dette.

Vera i det bortdragande –

Men ikkje lenge.

Det drog snart meir fra kaos.

Sløret vart dropar tett i tett,

i dropens evige skapnad

uten byrjing eller slutt.

Dei fall,

svalande, utalde,

i tungt regn nedover ­–

(Frå Leiken og Lynet, 1947)

De to diktene er veldig forskjellige fra hverandre på den måten at diktet skrevet av Tarjei Vesaas beskriver hendelsen i Hiroshima i 1945 på en mye grundigere måte enn diktet skrevet av Jens Bjørneboe. I diktet regn i Hiroshima får man forklart på en litt annerledes måte hvordan bomben rammet byen. Siden diktet starter veldig hverdagslig får man en brå omvending da man skjønner at diktet begynner å beskrive selve hendelsen. 

I diktet til Bjørneboe er det mye mindre skildring av selve hendelsen. Man får vite at barn er ute og leker og man kan lese av teksten at det skjer i Hiroshima. Hadde man ikke visst dette og også årstallet som blir oppgitt i diktet hadde man ikke tolket diktet på den måten man gjør når man leser det. 

Begge diktene er skrevet på en ettertenksom måte om en utrolig trist og forferdelig del av Japans historie. Jeg likte begge diktene godt fordi de beskriver denne hendelsen på en god måte fra to forskjellig tider. 

Ord for dagen: "Øya" av Victoria Hislop

Øya med originaltittel “The Island” er skrevet av Victoria Hislop og ble gitt ut i 2005. Boka handler om Spinalonga, en øy på Kreta der spedalske ble forvist. I 1903 bestemte den greske stat at alle spedalske skulle sendes til øya. Spedalskhet eller Lepra som det også blir kalt er en infeksjonssykdom. Den angriper nervene i hender, føtter og ansikt og fører til lammelser i fingre, tær og øyelokk. De første symptomene er blemmer som utvikler seg til åpne sår. Senere får man store væskefylte byller og siden nervesystemet angripes mister man følelsen i huden og man risikerer derfor og bli lemlestet(miste tær og fingre). Etter lengre tid vil man få misdannelser og lammelser i større deler av kroppen. Helt frem til 1957 var Spinalonga en leprakoloni. Boken jeg har lest omhandler denne tiden og er derfor basert på sann fakta. 

Boken handler om Alexis Fielding som reiser til Kreta med forloveden sin. Det eneste Alexis har hørt om moren Sofias barndom er at hun ble født i en liten landsby på Kreta. I håp om å finne ut mer om morens fortid og hennes egen bakgrunn har hun planer om å besøke Plaka. Før Alexis drar får hun et brev av Sofia som hun skal ta med til Fotini, en gammel venninne av henne. I brevet spør Sofia om Fotini vil være så snill og fortelle om hennes bakgrunn. Etter hvert som Alexis får vite mer om sin mors bakgrunn blir det tydelig for henne hvorfor moren har skjult historien opp gjennom alle disse årene. Historien Fotini forteller gir Alexis et bilde av hvordan det var og leve med lepra for 50 år siden. Den gir også Alexis en mulighet til å bli bedre kjent med besteforeldrene og oldeforeldrene sine. 

Utdraget handler om Alexis oldemor, Eleni, når hun står på kaien i Plaka klar for å dra til Spinalonga. Hun har fått vite at hun har blitt smittet med Lepra, og blir forvist til øya. Sammen med henne resier Dimitri, en gutt fra skolen der Eleni har undervist. Dimitri var gutten som smittet Eleni med Lepra. Giorgis er mannen til Eleni. 

Da Eleni gikk gjennom forsamlingen, kunne Giorgis akkurat skimte toppen av hodet hennes, og han visste at øyeblikket han hadde gruet seg til, var kommet. Han hadde vært på Spinalonga tusenvis av ganger, for han hadde lenge spedd på sine magre inntekter som fisker ved å skipe varer til Leprakolonien, men han hadde aldri forestilt seg en tur som denne. Båten var klar, og mens hun nærmet seg, stod han med armene hardt foldet over brystet og bøyd hode. Han tenkte at hvis han stod slik, anspent og stiv i hele kroppen, kunne han betvinge de voldsomme sinnsbevegelsene og forhindre at de strømmet ut av han som voldsomme, ufrivillige skrik av fortvilelse. Hans evne til å skjule følelsene ble styrket av konens eksemplariske selvbeherskelse. Men innvendig var han knust av sorg. Jeg må gjøre dette, sa han til seg selv, som om det dreide seg om en helt ordinær båtreise. Denne overfarten var bare en av tusen turer han allerede hadde gjort og tusen andre som ville komme. 

 

Ingen sa et ord mens Eleni gikk mot bryggen. Et barn begynte å gråte, men ble hysjet på av moren. Det skulle ikke mye til for at alle de sørgende menneskene ville miste fatningen. Selvdisiplinen og den formelle roen ville briste om noen så mye som snufset høyt, og øyeblikkets verdighet ville være en saga blott. Selv om de få hundre meterne hadde fortonet seg som en uendelig strekning, var Elenis ferd mot kaien nesten over, og hun snudde seg for å se på menneksene som hadde samlet seg en siste gang. Huset var ute av syne nå, men hun visste at skoddene var lukket og at døtrene satt i mørket og gråt. 

Plutselig hørtes skrik. Det var den høye, hjerteskjærende gråten til en voksen kvinne, og hun ga like uhemmet uttrykk for sorgen som Eleni undertrykte sin egen. Eleni stoppet opp. Lydene var som et ekko av hennes egne følelser; de var det nøyaktige uttrykk for alle føleslsene hun bar inne i seg, men hun visste at hun ikke var opphavet til dem. De fremmøtte ble urolige, tok blikket fra Eleni og snudde seg mot det ene hjørnet av torget, der en mann og en kvinne sto ved siden av et muldyr som var blitt bundet til et tre. Selv om han nesten var helt skjult i kvinnens armer, var det også en gutt der. Toppen på hodet hans nådde henne knapt til brystet, og hun stod bøyd over ham med armene rundt som om hun aldri ville slippe taket. “Gutten min!” gråt hun desperat. “Gutten min, kjære gutten min!” Ektemannen stilte seg ved siden av henne. “Katerina” sa han oppmuntrende. “Dimitri må dra. Vi har ikke noe valg. Båten venter.” Skånsomt løsnet han morens knugende favntak. Hun sa sønnens navn en siste gang, stille, utydelig: “Dimitri…”, men gutten så ikke opp. Han stirret stivt ned i den støvete bakken. “Kom, Dimitri,” sa faren bestemt. Og gutten ble med. 

Victoria Hislop ble født i 1959 og er i dag 51 år. Hun vokste opp Tonbridge i England og studerte engelsk ved Universitetet i Oxford. Hun arbeidet i mange år som reiselivsjournalist, men begynte senere å skrive romaner. Hun ga ut sin første bok, “The Island”, i 2005 i en alder av 46. Etter det gav hun ut “The Return(hjemkomsten)i 2008 etterfulgt av “The Thread” i 2011. 

Jeg synes først og fremst dette avsnittet forteller mye om hvordan det må ha vært for en hel landsby og ta farvel med to av sine borger. Samtidig forteller det om hvordan det må være for en mor og si adjø til sønnen sin med vissheten om at hun kanskje aldri kommer til å se han igjen. Jeg liker utdraget, selv om det er trist, fordi det er skrevet på en utrolig bra og rørende måte, men samtidig ikke for dramatisk. Det er skrevet presist og enkelt, og det gjør at settingen og scenen som utspiller seg blir troverdig. Jeg liker boken veldig godt, både fordi den omhandler noe som faktisk var et stort problem for bare 50 år siden, men også fordi jeg blir veldig fenget av måten Victoria Hislop skriver på. Hun skriver på en måte som gjør at man føler man blir kjent med personene i boken, men allikevel lar hun oss ikke få vite alt som foregår og det gjør at boken er spennende og interessant helt til slutten.

Slaget om sofaen

Dette kåseriet inneholder mange av kåserikjennetegna. Kåseriet handler om et ektepar, der kvinnen ønsker ny sofa, mens mannen ønsker og beholde den gamle som har holdt sammen med han i tykt og tynt. Det ender til slutt med at mannen må bukke under for kvinnen etter at han får dårlig samvittighet for å ha bringt opp temaet på en vennemiddag.

Blant annet har forfatteren skrevet med muntlig språk og det er mye dialog og spørsmål i teksten. Dette gjør at man får kortere setninger og det blir lettere og lese teksten.

Kåseriet inneholder mye humor og ironi, og gjør narr av mannen som ikke klare å skilles av med møbler han har eid i flere år. Kåseriet blir også humoristisk og lett og følge med på fordi det er ting der som man kan kjenne seg igjen i. Dette er blant annet seansen der de sitter med venner rundt middagsbordet og mannen setter i gang med alle argumenter han har for å få resten av guttegjengen på sin side.

Det tredje kjennetegnet man ser i teksten er tankesprang og småhistorier. I teksten går man frem og tilbake i tid og man får vite hva slags episoder som har ført til kjøpet av den oransje sofaen.

Jeg synes at kåseriet passer til mer voksne mennesker, fordi dette er noe som ungdom kanskje ikke kjenner seg så godt igjen i. Det var morsomt inni mellom, men det ble nok litt voksen humor av og til.